Tour de Finanskrise

Konsekvensene av IMFs politikk er synlige på Island, skiver Emilie Ekeberg leder i Attac,

Emilie EkebergEmilie EkebergDeler av Reykjavik framstår som spøkelsesvarianten av Wall Street. Det er tomme bankbygg med store, støvede glassfasader. Enorme ”drive-in” kjøpesentre med bare et par åpne butikker. Et Bauhaus-byggemarked som aldri er blitt tatt i bruk, men bare er en fasade.
Skjelettene av det som skulle blitt skyhøye hovedkvarterer i glass og stål for banker og forsikringsselskaper, men aldri ble ferdige. Nå står de uferdige byggeprosjektene og de forlatte bankhovedkvarterene der, uten annen funksjon enn å være monumenter over en finansdrøm i ruiner.

Denne rundturen blant de kjødelige restene av det islandske finanseventyret, fikk vi fra Attac Norge nylig av aktivister fra det nystartede Attac Island. Konsekvensene av finanssektorens sammenbrudd er synlige. Men hva verre er, også de negative konsekvensene av IMFs politikk overfor Island, begynner å vise seg. Og der de tomme bankbyggene tjener til en viss fasinasjon over den galskapen de såkalte ”finansvikingene” har stelt i stand, er resultatene av IMFs asosiale politikk heller sørgelig.

På Island gjennomfører IMF et økonomisk program som er skreddersydd for å redde finanssektoren, og vippe regningen for finanskrisen over på resten av det islandske samfunnet. Et av kravene fra IMF er en ”avklaring” på den såkalte Icesave-saken, som vil pålegge islendingene å dekke bankinnskudd som risikovillige engelskmenn og nederlendere har tapt i finanskrisen. Islandske skattebetalere må også stille opp for landets banker på en urimelig måte. Når IMF stiller krav om at bankene rekapitaliseres, oppgjøres verdiene ut fra verdiene bankene hadde rett før finansboblen sprakk, altså oppblåste og helt urealistiske verdier. I tillegg har renten under IMFs program blitt skrudd opp til nært 20 prosent, noe som kommer godt med for finanskapitalistene, men ødelegger for vanlige folks hjem og arbeidsplasser.

Konsekvensene av IMFs lånekrav ser man best på de mange ”Til leie”-skiltene i vinduene til folks hjem, og stengte butikker i Reykjaviks ellers koselige hovedgate. Som følge av den usosiale rentepolitikken står islendinger flest overfor uhåndterlige boliglån, og 70 prosent av islandske familier er teknisk sett konkurs. Arbeidsplasser i massevis går tapt når bedriftene på grunn av rentepolitikken bukker under i hopetall. Arbeidsledigheten er oppe i 12 prosent, fra å ha vært nærmest ikke-eksisterende, og den fortsetter å stige. De mange konkursene fører også på sikt til betydelig reduserte skatteinntekter, som sammen med den store Icesave-gjelden igjen vil føre til kutt i offentlige utgifter, som helse og utdanning. De håpløse økonomiske utsiktene fører til at mange islendinger flytter fra landet, og får seg jobb annetsteds. Det anslås at 50.000 personer vil flytte ut, det vil si en sjettedel av befolkningen!

Eva Joly skrev nylig i en kronikk i Aftenposten at de skandinaviske landene har sviktet Island. Også konsekvensene av IMFs politikk, har Norge et ansvar for. De nordiske landene har gitt lån til Island, hvorav Norge har bidratt med 480 millioner euro. Med disse lånene stilles ett krav: Følg IMFs økonomiske program. Men ved å gi lån uavhengig av IMF kunne Norge vært en alliansepartner for alle islendinger som rammes av IMFs krav. Norge har penger. For eksempel kunne vi ved å stille en brøkdel av oljefondet til rådighet, frita islendingene for de meningsløse belastningene som IMF nå påfører dem. Det er liten fare for at vi ikke ville fått pengene tilbake. Realøkonomien, den islandske økonomien utenom finanssektoren, gikk med trygge overskudd helt fram til finanskrisen slo ut i oktober. Og denne økonomien har ikke forandret seg, om IMF stoppes i å sende regningen for finanskrisen videre til islendinger flest. Kan hende også den norske regjeringen burde vært invitert på en Tour de Finanskrise?

Kommentaren sto på trykk i Klassekampen 07.08. 2009

http://www.attac.no/omattac/nyheter/Island